Tillit - og to tabber

Seiling handler om tillit. Tillit til at båtkonstruktøren visste hva han gjorde når han valgte dimensjonen på røstjernene, tillit til at at Kartverket har målt opp dybdene noenlunde riktig, tillit til at den underordnede funksjonæren i Italia (eller  var det India?) har gjort jobben sin når det analoge norske sjøkartet skulle konverteres til digitalt format. Men først og fremst handler det om tillit til deg selv. Er jeg istand til å gjøre de riktige valgene, til å endre planen etter forholdene, og til å håndtere båten når det virkelig gjelder?

Dagens lille etappe fra Florø til Måløy ga muligheter for refleksjon over dette temaet. Det som skullle være en "venstrehåndsetappe" viste seg å bli litt annerledes. Ut fra Florø i greie forhold, passelig vind fra sydvest. Satte seil i Årebrotfjorden. Utenfor Sør Gulen måtte valget tas: innanaskjærs for Bremangerlandet, eller ut mellom Bremanger og Frøya? Feil nr. 1: Hadde ikke lyst på de lange fjordene, og tenkte at rundingen av Bremanger kunne være en grei trening på Stad.. Det viste seg å være en tabbe (mer om dette senere). Sundet mellom Bremanger og Frøya (ikke den mer kjente Frøya lenger nord) er grunt, og medfører passering av en lokal bro. Lensende unna vinden i innpå 10 sekundmeter i en trang led er det ikke lett å "bremse" en seilbåt på 5 tonn.  Idet den umerkede broen (et tips til Kystverket i folkehelseperspektiv: sett opp en merking av fri seilingshøyde på broen, det vil redusere hjerteinfarkthyppigheten på kystseilerne) nærmer seg, er spørsmålet: er den faktisk 18 meter som det står i det elektroniske kartet (satt inn et sted i Italia), eller er den langt lavere? Et spørsmål alle med seilbåt kjenner seg igjen i.

Er den fordømte brua høy nok?

Når man seiler alene, og i tillegg skriver historien selv, er det fristende å si at alt gikk greit og at "det var da ingen sak". Sannheten er dessverre annerledes. Skipperen mistet trua 50 meter før brospennet, vrengte opp, ufrivillig jibb med alt det kaoset dét innebærer, skled sidelengs inn under brua, som selvsagt viste seg å være høy nok, måtte starte motoren for å komme rundt, osv.  En klassiker..  Som handler om tillit.

Tabbe nr. 2 var å gå ut for Bremangerlandet. "For å få trening til Stad". Snakk om dill og hovmod! En ekte sjømann velger alltid minste mostands vei, han vet at at det uansett blir tøffe tak tidsnok  - så hvorfor oppsøke dem?

Det gikk greit med førstereisgutten helt til pynten på det mektige Bremangerlandet var passert. Da syntes igrunnen naturkreftene at det fikk holde. Vinden økte til 17-18 ssekundmeter (fikk jeg vite etterpå, heldigvis har jeg ikke vindmåler),  med ytterligere kraftige fallvinder fra den høye halvøyen. Fokka ble tatt inn. Jeg hadde aldri sett så mye av revelina og trodde at noe måtte ha gått istykker, men den tørre kommentaren fra den langt mer erfarne skipperen på "Mon Cheri" var: "Du har nå fokka ganske hardt rullet inn, da.".

Innenfor elle utenfor Bremangerlandet - vi tar utenfor!

Bremangerlandet siger frem - før vinden kom (da ble det ikke tid til fotografering)

Vel inne i Måløy var det godt å bli tatt imot av gamle kjenninger: "Old salt" fra Hannover, og "Mon Cheri" fra Sandnes.