Hustadvika

Du kødder ikke med Hustadvika. Strekningen er åpen mot storhavet, har utallige grunner, og er så lang at forholdene kan endre seg vesentlig mens man er underveis. Etter en litt urolig natt på Bud, med vestavinden stående rett inn i havna, bestemte vi oss for å gå på formiddagen for å utnytte sønnavinden.

Helge er klar for Hustadvika. Sydvest, kartplotter, kaffe - og vestlandslefse.

Vinden hadde stått på i over ett døgn, så bølgene i innløpet til Budhavna var i 0,5-1 metersklassen. Vi tok en ekstrasving i havna for å få opp farten, turtallet på motoren var over 3 000  for første gang på turen, og tøffe Lille My stupte ut av moloåpningen og dukket baugen ned i de første bølgene. Det gikk som smurt, og skipperen priste seg igjen for motorinvesteringen fra to år tilbake.

Vi hadde storseilet klart med to rev, men vel ute satte vi bare fokka. Vi valgte indre led, for å få mindre sjø. Det viste seg å være et godt valg, men krevde også mer finnavigering. Skipperen hadde gjort sin hjemmelekse på Stoplaleden, og hadde tenkt sitt når det sto at man måtte passe opp for den skarpe svingen man må foreta på et bestemt punkt i leden. "Sving og sving, det kan da ikke være så vanskelig - vi er da tross alt på sjøen". Hvorpå han holdt på å bomme på svingen og ble høflig korrigert av mannskapet..

Stoplaneleia på Hustadvika, indre lei.

Det ble en grå og ganske våt dag. Med bare fokk gjorde vi strekningen Bud-Kristiansund på ca. 6 timer.

Kristiansund havn

Veteranferga går i turisttrafikk

Lille My i gjestehavna. "Adelante" - gammel kjenning fra Stord - i bakgrunnen.