Kvalkjøtt - nei det var ifjor

Mens østlendingene sutret over gråvær, skinte solen over vår del av Helgeland. Etter en rolig morgen putret vi ut fra Sandnessjøen, innom Nesna og ut leden øst for Tomma til Onøya/Lurøy. Hele tiden mens vi betraktet hvordan den lille ulldotten over Lovunda forandret karakter gjennom dagen, fra en liten bomullsdott som hadde festnet seg i kanten, til en hel dyne som hvelvet seg over mot slutten av dagen. Fremme på gjestehavna på Onøya ble våre planer om middag i båten forkludret av oppslaget om grillet hvalkjøtt til 120,-. Krovertinnen så nokså uforstående på oss: "Kvalkjøtt - nei det var ifjor". "Så hva har du nå?" Svaret var: "Hamburger".
Det ble Annes gode middag i båten.

Fristende med hvalkjøtt

To klassikere langt hjemmefra (Orust på den svenske vestkysten): Vindö 40 fra Bodø og Malö 40 fra Drøbak

Sandnessjøen båtforening

Sandnessjøen båtforening må vel ha en beliggenhet som kanskje landets flotteste, med Dønna i vest og de syv søstre i ryggen. De har også et usedvanlig trivelig klubbhus med alt man trenger for å gjøre båt og seg selv noenlunde presentabel etter fem uker på sjøen, hvorav to som eneboer. Jeg vet ikke hvordan andre har det,  men jeg vet hva aleneboing gjør med mitt ryddebehov..

Nå er båten vasket, støvsugd og striglet. Det er vel tvilsomt om det samme kan sies om skipperen,  men det verste er tatt.  Imorgen starter Helgelandscruiset, uten tidsskjema eller må-mål.

Utsikten fra båthana. Legg merke til rådhuset til Alstahaug kommune til venstre. Hadde jeg visst dét, er det ikke sikkert at jeg hadde begynt i Akersgata. .

Båten er klar for nytt mannskap (legg merke til blomstene).

Never lost

Nabobåten har et beroligende navn. Selv har jeg ferdes på sjøen i rundt seksti år, men har ennå ikke lykkes med å bli helt kvitt "lost-følelsen" til tider. Her oppe, tett oppe under polarsirkelen, og med et tidvis kaldt gufs fra Svartisen, vet jeg utmerket godt at jeg er en besøkende. På den tryggeste og beste årstiden. Samtidig er det denne erkjennelsen av fremmedhet som bidrar til opplevelsen av å strekke seg for å få noe.
God helg!

Blank dag i uthavn

"Never lost" i uthavn på Hjartøya utenfor Sandnessjøen

Dønnamannen

Et sagn sier at det finnes en energirik krystall i Dønnamannens indre. Denne krystallen skal ha helbredende virkninger på folk og fe som befinner seg i nærheten.

Selv har jeg ikke merket så mye til dette, etter å ha tilbrakt dagen på Hjartøya sammen med tjeld, sel og sauer, i Dønnamannens umiddelbare nærhet. Jeg ble bare veldig trett og sovnet etter lunsj. Tror jeg kommer til å sove godt til natten også.

Mot Dønna

På svai på Hjartøya

Man sover trygt under Dønnamannen

Ditt dyre navn og ære

Vær hilset, I, Nordlands bebyggende Mænd
Fra Verten i Huset til trælende Svend,
Vær hilset, I, Kofte-klæd Bønder!
Ja samtlig saa vel ud til Fiære som Field
Saa vel den der bruger med Fisken paa Gield
Som salter Graae-Torsken i Tønder.

Kommer man sjøveien, for eksempel som meg opp gjennom Vegaøyriket til Alstahaug, er det umulig å ikke bli grepet av historiens sus og det som er større enn oss selv. Inn mot vågen fremstår Snøhettas flotte museum som en vedbod mot Alstens monumentale profil mot storhavet (Alsten er den ytterste av de syv søstre). Slik har det nok også fortonet seg for det reisende båtfolket for trehundre år siden, enten de var på slutten av en månedslang strabasiøs ro- og seilferd opp fra vestlandet til det sagnomsuste lofotfisket, eller var på vei sørover i større fartøyer søkklastet med verdifull tørrfisk med kurs for kontinentet. Og inne på Alstahaug møtte de presten Dass. Selv oppvokst noen sjømil lenger nord, som visste hva livet her ute og oppe gikk ut på, men som i tillegg hadde fått evner ut over det vanlige til å sette ord på landsdelen og folket.

Øyriket nord for Vega

Over Vegahavet mot Alstadhaug

Mektige Alsten med Petter Dass-senteret og Alstadhaug kirke

Selv har jeg kastet anker innerst i vågen, takknemlig for å å oppleve dette vakre stedet.

Ankeret er kastet for kvelden på vågen. Utsikt mot Vega og storhavet i vest. 

You can't lie here

Kirkøy nord på Vega

Folk vi har møtt underveis har nesten uten unntak vært vennlige og hjelpsomme. Spesielt gjelder dette selvsagt båtfolket; det er en egen gruppe som er ute og ferdes i båt på vei opp eller ned kysten på disse breddegrader og tider på året.

Idag kom et av unntakene. Etter å ha lagt til innerst i Kirkøyavågen ved Nes på Vega kommer en engasjert ung dame veivende med en eldre kar på slep. Hun øser seg voldsomt opp (på engelsk) over at jeg åpenbart ligger på en plass de trenger/disponerer (trolig til noen mer pengesterke turister som skal inn i sjøbodene overfor). Heldigvis kunne jeg språket og forklarer at jeg faktisk har lagt meg i en merket gjestebrygge. Den eldre karen skjønner at han må gripe inn som megler og tolk før det kommer til håndgemeng siden den eldre gubben i den nesten like gamle seilbåten åpenbart har litt tungt for det. Overraskelsen var tydelig hos begge når jeg kunne ta dem rundt på sjøsiden av stativet vi sto ved, og hvor det vitterlig sto Gjestebrygge med store bokstaver - og sogar: "Velkommen". Når jeg tydelig irritert nappet ut strømledningen og fisket ut hundrelappen av postkassa ("Honesty box" som engelskmennene kaller det, et godt uttrykk) prøvde karen seg på litt small talk og mulige forklaringer på situasjonen. Uten noe stort hell, du flytter ikke frivillig på fem tonn båt alene mer enn strengt nødvendig, og spesielt ikke tilbake til den andre brygga som tidligere var forkastet på grunn av vindutsatthet og for dårlige dybdeforhold.

Noen ganger er det ålreit

Noen dager stemmer det meste. Det er ofte et godt tegn at havregrøten ikke svir seg. Én etter én forlot nye og gamle venner gjestehavna i Brønnøysund for å haste videre mot det store målet: Lofoten.  Jeg kunne for første gang være upåvirket av nomadens rastløshet: jeg var fremme - og har all verdens tid til Anne kommer på i Sandnessjøen søndag.
Med Høyholmstindene på Vevelstad som bakgrunnskulisse gikk ferden ut Vegafjorden mot Ylvingen. Jeg tok meg tid til en fotosession med "Adelante" under seil med Vega i bakgrunnen.  Det blir nok bilder som tyskerne vil sette pris på.

"Adelante" ved Vega

Starten på Helgeland

Ylvingvågen var like vakker som på TV-bildene. Men TV-crewet og investorene fra Kragerø var forlengst dratt hjem, og alt var lukket og stengt. De lokale fiskerne derimot var vennligheten selv, og når jeg spurte om de muligens hadde litt fisk jeg kunne kjøpe til middag varte det ikke lenge før jeg hadde en diger rusk av en rødtorsk som selskap ombord. Det passet godt, for litt senere svingte Geir og Kristin på "Ymir" inn på havna, og vi kunne lage en felles torskemiddag som fant nåde for selv en kritisk lofotværing som Geir.
En god St. Hans.

I brygga på Ylvingen

Trangt i vasken

Lille My blir liten ved siden av Ymir

Deilig torskemiddag ombord på Ymir

Kveld på Ylvingevågen, Vega i bakgrunnen

Hvor skal vi dra idag?

Det urgamle spørsmålet for farende folk i båt. Noe av fascinasjonen med båtlivet (og på land kanskje bobillivet?) er jo at du i prinsippet kan dra hvorsomhelst. Alt du trenger for å overleve er ombord, og da blir forskjellen på en 3 dagers helgetur og en 3 års jordomseiling egentlig bare lengde og mengde.

Etter bra dager i Brønnøysund er tiden kommet til å begynne å utforske dette fantastiske øyriket. Naturhavner er det ingen mangel på. Og på disse trakter regnes fortsatt en vik for full hvis det ligger en båt der. Jeg tror jeg starter med Vega.

Kart nr. 55 byr på mange muligheter..

Havna tømmes gradvis. Det er på tide å komme avgårde. Nordover.

Avmønstring

Avmønstring er en litt vemodig ting. Helge tok flyet hjem fra Brønnøysund i ettermiddag, etter å ha overvunnet egne helseutfordringer og manglende båtkunnskaper i over to uker i liten båt i mange slags forhold. En imponerende innstiilling og innsats. Nå venter en rolig uke oppover mot Sandnessjøen hvor Anne endelig kommer ombord neste søndag.

Helge mønstrer av

Torghatten?

Helge hadde bestilt flybillett fra Brønnøysund dagen etter. Planen var god: opp før kulingen. Skipperen snek seg opp i femtiden og gjorde klar for avgang med havregrøt og kaffe. Klokken seks var vi avgårde. Yr var illevarslende, 10-13, Storm var verre, 13-18.
Ut på Lekafjorden ble det gradvis verre og verre. Dagens hovedbekymring ble: holder kapellet? (kalesjen). Som vanlig klarte Lille My seg bedre enn skipperen. Hun dukket nesen ned i bølgene, kaskader med vann skylte over båt og kalesje, og så vippet hun ufortrødent videre. Alt mens det japansk/nederlandske vidunderet av en motor durte under cockpitdørken. Skipperens plan B og C om havner i le kom aldri til anvendelse.
Fem timer og halvannen tørkerull senere kom vi frem til mer skjermet farvann og noe som kunne ligne på Torghatten, gjennom skodde og duggete vinduer. Inn på gjestehavna i Brønnøysund ble tidligere kjenninger purret ut for å ta imot en liten båt i 10 sekundmeters vind.
For å understreke poenget med kontrastene ble dagen avslutttet med mannskapets kveitemåltid på restaurant og en utsøkt solnedgang.

Er det Torghatten vi har der?

Torghatten - men ikke som på postkortet

Det gikk med noen meter tørkerull

Trygt fremme i Brønnøysund

Etter uvær kommer ofte godvær

Frem og tilbake er ikke like langt

Seglloftet på Brakstad på Jøa gjorde jobben på seilet på en kort formiddag. Seilmaker Frode reparerte og ga gode råd for å få seilet til å holde turen ut. Hvis du skal kjøre riksvei 17 (som alle bør gjøre minst én gang i livet), legg turen om Jøa  og Brakstad - et lite paradis.

Seilmakerens rike på Jøa

Lille My i gjestehavna på Brakstad

Seglloftet. Seilmaker Frode Bjøru.

På vei tilbake til Rørvik ble vi passert på kloss hold i Abelværleden av Foldafjord-hurtigferga. Han hilste både med tut og vinking - som de gamle fjordens kjenninger vi var blitt etter fire turer over Foldafjorden..

Dagen tok oss til Skei på vakre Leka nord for Rørvik. Siste stopp før Nordland.

Det er jeg som er seilmakeren

Etter at skipperen hadde spandert en velfortjent middag på mannskapet igår, fortsatte jakten på en seilmaker. Det brakte oss i kontakt med mange interessante mennesker fra inn- og utland, og konstateringen av at den eneste ordentlige seilmakeren med duk og sikksakkmaskin mellom Trondheim og Finnsnes befant seg på øya Jøa, 12 nautiske mil syd for Rørvik. Etter et fint besøk på Norvegen kunstmuseum var det bare å sette kursen tilbake dit vi kom fra dagen før.

Småbåthavna i Rørvik - i bedre vær enn dagen før.

Gamle hus i kanalen.

I frisk nordavind suste vi inn på idylliske Brakstad gjestehavn, som eneste besøksbåt. En mann kom for å ta imot trossa. "Kan vi ligge her?"  "Ja."  "Så fint det er her, bor du her?"  "Det er jeg som er seilmakeren. "

Vakre Brakstad på Jøa

Målet er nådd

Lille My kom frem til porten av Helgeland, Rørvik, klokken 17 idag. Etter en litt dyster morgen på regntunge og nokså tynt befolkede Kvaløysetra,  hadde vi en fin dag gjennom Flatanger skjærgården,  krysset over Foldenfjorden med to rev i storseilet,  forbi Flottra lykt midtfjords, innom Abelvær,  og inn til Rørvik. Skipperen er fornøyd, lettet, og full av lovord over en 35 år gammel båt (riktignok med en ny motor).

Mannskap Helge navigerer i Flatanger skjærgården. 

Grått og vått. Finnavigering er nødvendig.

Rørvik med brua.

Foldenfjorden med Rørvik i sundet oppe til høyre.

Flatanger

Flatanger arkipelet utenfor Namsos var en positiv overraskelse,  selv i skodde og 12 grader. Et flott område med mengder av øyer, holmer og skjær. Og ikke akkurat trangt om plassen. For en som er oppvokst i Oslofjorden (og Bohuslänkysten) er dette en opplevelse. Og et eldorado hvis man har sansen for fin-navigering mellom holmer og skjær. I et tidligere blogginnlegg skrev jeg kjekt at jeg ikke la opp ruter. Dagens etappe fra Kvaløy til Rørvik, hvor 15 nautiske mil gikk gjennom Flatanger skjærgården, hadde ikke latt seg gjennomføre uten høye skuldre og svettelukt hvis det ikke hadde vært for gårsdagens ruteplan - som besto av 42 legger..

Ruteplanleggingsfunksjonen i Navionics kom til nytte

En todelt økt

En ny dag so besto av to svært forskjellige deler: Ut fra Stokksundet i kaldt men klart og pent vær. Flott seiling oppover mot Flatanger i perfekt vestavind. Lille My logget jevnt mellom 6 og 6,5 knop. Det gikk så fint og raskt at vi begynte å diskutere muligheten for å ta en lang dag helt frem til Rørvik.

Men ved Buholmsråsa ved det slutt på saligheten. Vinden økte til liten kuling, fokka måtte reves og revnet selvsagt i den delen som ikke var reparert (har noen en god brukt fokk til salgs?), og regnet og skodda kom - akkurat idet vi suste inn i den trange og kronglete Auksundleia, hvor du trenger all den sikten du kan få. Det gikk bra, med godt samarbeid mellom navigatør og rormann. Men Rørvik var ikke lenger å tenke på. Vi gikk inn til Småværet, som hverken hadde brygge, kro eller forretning slik det sto i boka. Vi dro videre i tåka til Kvaløysetra,  som ihvertfall hadde en slags brygge. Varmeapparatet ble skrudd opp, og middagen kunne påbegynnes.

Obligatorisk utstyr for ruskevær: vanter og rett i koppen

Kvaløysetra havn i gråvær

Flatanger

Åsenleia

Etter dårlige dager kommer oftest gode. Nordavinden kom fortsatt fra nord og var et hakk for kraftig etter min smak. Men operasjonen med å komme seg ut fra brygga som vi hadde ligget sidelengs og ridd på hele natten - og som jeg hadde grudd meg til siden kvelden før - gikk helt problemfritt, og det var bare å stå rett ut av den alfor store molohavnen. (Ifølge vår lokale informant ble den bygget så stor for at seilskuter skulle kunne ta seg ut og inn av havna. Godt tenkt, men resonnementet taper seg litt når det viser seg at havna ble bygget i 1924..)

Den fine motoren summet og gikk mot 10 sekundmeter nordavind hele dagen. Åsenleia veksler mellom golde og kjedelige partiet, og nydelige panoramaer og strekk. Noe av det som har forbauset en førstereisgutt som meg er behovet for årvåken navigering. Respekten for de som bemannet de gamle kystskutene i tiden før radar, GPS og kartplotter har økt enormt. Men dagens profesjonelle sjøfolk er trolig ikke mye dårligere. Ved innseilingen til Stokksundet ble vi tatt igjen av Hurtigruta. Vi gikk godt til siden for å gi den plass for S-svingen gjennom sundet og opp til broen. Det hadde vi ikke trengt. Måpende så vi den digre båten feie rett inn i sundet mellom Brennholmen og Krokholmen, som er 90 meter bredt og markert blått i kartet med en dybde på 7 meter. Ifølge Google "stikker ingen av hurtigruteskipene dypere enn 5,5 meter"..

Hurtigruta i god fart mot Krokholmen ved Stokkøya

Trang og grunn lei

Stokkøy gjestebrygge

Flate fendere på Fosen

Ikke alle dager i båt er like fine. Etter en litt urolig natt på Kvenvær på Hitra,  med tyske fisketurister som kommer tilbake i store mengder ved fire-tiden om morgenen etter en lang natt på fjorden, virket ikke kortautomaten på drivstoffyllingen etter en kronglete tillegging med tilhørende stigeklatring (2 meter forskjell på flo og fjære). Deretter fortsatte det med en litt stressende navigering gjennom holmer og svære fiskeoppdrettsanlegg mellom Hitra og Frøya med en kartplotter som ikke ville vise landkonturer, ny drivstoffpumpe som heller ikke ville levere varene (men som kom på bedre tanker etter et velrettet spark), et resultatløst fiskeforsøk i trolig ett av landets beste fiskefarvann, og en laang kryssing av søndre del av Frohavet i blytung himmel, tåke og 10 grader, hvor vi passerte nord for  Kjeungskjær fyr, norges eneste åttekantete fyr.

Kjeungskjær fyr

Grått på Frohavet

Uthaug havn på Ørlandet

Dagen ble avsluttet på utsiden av gjestebrygga i den altfor store havna i Uthaug (nord for Ørlandet flystasjon), med flate fendere i kuling fra nord. Lyspunktet var Helges gode middag med skinke og kokte grønnsaker.

Flate fendere i nordakulingen