Svenner

Hva skriver man om siste kvelden på en tur som denne? Frem og tilbake ca to tredjedeler av vår lange kyst. Over 2000 nautiske mil og nesten tre måneder i båt. Prøver man å beskrive soloppganger og nedganger, om øyene i havet, om strabasene underveis, eller skriver man om menneskene man har møtt, eller vennene som var med, eller en livsledsager som raust sa: Gjør det! Eller skriver man om en 35 år gammel båt som trofast har ført en frem. Eller dagens spinnakerseilas i maksvær fra Jomfruland til Hvasser?

Jeg velger å skrive om Svenner. Ikke fordi fyret eller øya er unik, men fordi mye startet der. Med egen seilbåt (uten innenbordsmotor) tok jeg meg ut av trygge Indre Oslofjord. Etter mange dager og utfordringer sto jeg overfor manndomsprøven: innseilingen til Svenner i frisk sønnavind. GPS var ikke oppfunnet, langt mindre kartplotter. På sjøkartet så det håpløst ut, og beskrivelsene i havnebøkene (som ble lest mens sjøsprøyten slo over cockpiten) var uforståelige. Det var bare én ting å gjøre: ned med fokka og stå inn innløpet - og stole på at det hvite merket i berget sto på riktig sted. Følelsen av å komme inn i den skjermete fyrhavna, fortøye båten og nyte nuet var grensesprengende og bestemmende.

Idag seilte jeg inn på den samme havna på slutten av min lange tur. Innseilingen var betydelig enklere, godt hjulpet av en større båt med en god motor, og med moderne navigasjonshjelpemidler. Men først og fremst med 45 års mer erfaring. Lille My til Helgeland startet egentlig på Svenner, og det var derfor riktig å besøke den lille øya utenfor Stavern på turens siste hele dag.

Innseilingen til Svenner fra sør

Ut fra Svenner - med litt vemod

Spinnakeren tas ned for siste gang

Siste kveld på turen. Bolærne med Færder fyr i horisonten. En ettertenksom stund.