Tilbake i Drøbak

81 dager, 2000 nautiske mil, 900 liter diesel, og utallige inntrykk og opplevelser senere var Lille My og mannskap tilbake til utgangspunktet.

Drømmer er til for å realiseres. Prisen er at det ikke lenger er en drøm. Dét var en liten pris å betale i dette tilfellet. Denne bloggen ble skrevet hovedsaklig for meg selv og de nærmeste. Det har vært fint å registrere at den også har vært til glede for flere. Takk for følget!

Hjemmehavnen i sikte

Begivenheten krever stor flagging

Lars var selvsagt på plass

Inn på samme plass i gjestehavna som ved utreise i mai

Gjensynsglede

Glad skipper

Svenner

Hva skriver man om siste kvelden på en tur som denne? Frem og tilbake ca to tredjedeler av vår lange kyst. Over 2000 nautiske mil og nesten tre måneder i båt. Prøver man å beskrive soloppganger og nedganger, om øyene i havet, om strabasene underveis, eller skriver man om menneskene man har møtt, eller vennene som var med, eller en livsledsager som raust sa: Gjør det! Eller skriver man om en 35 år gammel båt som trofast har ført en frem. Eller dagens spinnakerseilas i maksvær fra Jomfruland til Hvasser?

Jeg velger å skrive om Svenner. Ikke fordi fyret eller øya er unik, men fordi mye startet der. Med egen seilbåt (uten innenbordsmotor) tok jeg meg ut av trygge Indre Oslofjord. Etter mange dager og utfordringer sto jeg overfor manndomsprøven: innseilingen til Svenner i frisk sønnavind. GPS var ikke oppfunnet, langt mindre kartplotter. På sjøkartet så det håpløst ut, og beskrivelsene i havnebøkene (som ble lest mens sjøsprøyten slo over cockpiten) var uforståelige. Det var bare én ting å gjøre: ned med fokka og stå inn innløpet - og stole på at det hvite merket i berget sto på riktig sted. Følelsen av å komme inn i den skjermete fyrhavna, fortøye båten og nyte nuet var grensesprengende og bestemmende.

Idag seilte jeg inn på den samme havna på slutten av min lange tur. Innseilingen var betydelig enklere, godt hjulpet av en større båt med en god motor, og med moderne navigasjonshjelpemidler. Men først og fremst med 45 års mer erfaring. Lille My til Helgeland startet egentlig på Svenner, og det var derfor riktig å besøke den lille øya utenfor Stavern på turens siste hele dag.

Innseilingen til Svenner fra sør

Ut fra Svenner - med litt vemod

Spinnakeren tas ned for siste gang

Siste kveld på turen. Bolærne med Færder fyr i horisonten. En ettertenksom stund.

En mann og hans instrument

Dagens etappe fra Tromøya til Jomfruland  tok oss innom Lyngør, hvor vi havnet i verkstedet/butikken No 10 -Klassisk håndverktøy. Innehaveren - musiker og dirigent - solgte sager, høvler og annet håndverktøy for trearbeid fra en liten amerikansk produsent, de nydeligste ting i stål og messing. Morten falt pladask for en høvel han fikk kjøpt til en spottpris (vi nevner ikke prisen, da Anne Margot kan være leser av denne bloggen), men fikk ikke lov til å ta med seg "instrumentet" som de var enige om å kalle det, før etter et innføringskurs i sliping og oppsett av jernet. Tilbake i båten var mannskapet på stadig jakt etter noe som skulle "justeres", noe som førte til at skipperens kveldstur i land ble mye kortere enn vanlig.

Rosebusker i Lyngør

Klassisk håndverktøy - Morten og innehaveren

"Instrumentet" pakkes ut

Morten og instrumentet

Har du sett én sørlandsby..

Vestavinden måtte benyttes. Flott morgen på Udvår, ut av bukta kl 09 og for bare fokka gikk det raskt over til Ny Hellesund hvor sommergjestene satt med morgenkaffen utenfor huset. I Kristiandsfjorden fikk vi nærkontakt med en ubåt, slepebåt og losbåt, uten helt å skjønne hva som foregikk.
Storseilet ble tatt inn før Gamle Hellesund, og Blindleia ble seilt for fokk og tidvis litt motor. I Lillesand var gjestehavn og gågate full av ferierende med og uten båt og bobil. Vi handlet og stakk til havs igjen, forbi Homborsund,  Grimstad og Arendal, og gikk inn i Alvekilen på utsiden av Tromøy. Trolig litt flere hytter og plattinger enn når Havneboka ble skrevet, men likevel et pent sted. Godt å komme frem etter 11 timer underveis.

Gjennom Ny Hellesund

Og Blindleia

Lunsjstopp i Lillesand

Etpar av fyrene underveis

Flagget tas i Alvekilen på Tromøya

På svai i vakker solnedgang

Med spinnaker på oppløpssiden

Etter rundingen av Lista var skipperen uforsiktig nok til å nevne ordet 'spinnaker' i forbindelse med diskusjonen om vestavinden. Etter en stund ble mannskapet observert krafsende rundt i området rundt masta, løsnende på tau og surringer. Det var ingen vei utenom: spinnakeren måtte opp fra under køya i forpiggen. Den kom opp og sto som et skudd, og ble stående i over fem timer, som tok oss forbi Farsund, rundt Lindesnes og Mandal, og til idylliske Udvår i Søgne. Litt av en seilas.

Morten kjører spinnakeren - tørrfisken følger spent med

7 knop mot Lindesnes

Spinnakeren står (nesten) perfekt!

Her går det unna - men får vi svineriet ned igjen?

Lindesnes - to og en halv måned senere

Fremme på fine Udvår

Rasvåg

Rasvåg er en god havn og et nydelig sted. Det ligger på vestsiden av øya Hidra utenfor Flekkefjord,  og er en naturlig stopp før eller etter rundingen av Lista.

Rasvåg

Garasje til båten er en selvfølge

Lokal byggeskikk. Plassen skal utnyttes

Kokekyndig maskinist, godt kjent på kysten

Mannskapene på Lille My trenger å være allsidige, noe både Lars, Helge, Ove og Morten har vist (Anne stiller i egen klasse). Etter å ha seilt 65 nautiske mil fra Tananger til Rasvåg på Hidra utenfor Flekkefjord,  tilberedte Morten på sin første dag ombord en nydelig middag på to bluss med perfekt trukket lettsaltet torsk, poteter og blomkål. Imponerende!

Vi listet oss ut fra havna i Tananger klokken 04 (bildene). Ved Jærens rev kunne vi sette seil, men med vinden rett imot tok det sin tid å komme nedover.  Lille My er ingen racer på bidevind. Ved ett-tiden var vi fremme i Egersund. Etter handling og litt søvn gikk vi ut igjen ved 16-tiden. Værvarselet om dreining på vest viste seg å stemme, og vi fikk en fin slør nedover mot Sogndalstranda og Hidra i vakker kveldssol. Etter torskemiddagen var det rett i køya, turen på land får vente til imorgen.

Den obligatoriske termosen med kaffe gjøres klar før utseiling

Utseiling fra Tananger klokken 04. Konsentrert skipper, 

og ditto mannskap

Morten har funnet roen på vei til Egersund

Innseilingen til Rasvåg på Hidra etter18 timer 

Torsk medbragt fra Egersund ble perfekt tilberedt av Morten

Frisk seilas på Boknafjorden

Etter avreise fra Føresvik på Haugalandet gikk vi innom Kvitsøy (bilde 1 og 2) og tok lunsjen i brygga. Vi gikk ut igjen gjennom vestløpet, satte seil og satte kursen rett til havs på den friske sønnavinden. Slaget tilbake mot Tananger brakte oss inn over grunnene syd i Håsteinfjorden, så det krevde litt navigering mens vi lå på skakke med to rev i storseilet. Ove var godt fornøyd med dagen og uka, som hadde tatt oss fra Haugesund til Tananger. Han reiser hjem med fly imorgen, og Morten kommer ombord for siste etappe.

Innseilingen til Kvitsøy. Ove på fordekket.

I brygga på Kvitsøy for lunsj

Fint driv mot Tananger

Fornøyd Ove ved ankomst Tananger

Skybrudd i Tananger

Boknasundet

Boknasundet er en del av "kyststamveien", som det har vært i uminnelige tider. Her ligger fremdeles rester etter store gravrøyser fra bronsealderen,  som vitner om et velorganisert samfunn på den tiden. "Bokn" mener man betyr seilingsmerke, og det 294 meter høye Boknafjellet er et kjent landemerke i distriktet.

Det var derfor tilfeldig, men høyst passende, når vi på vår lille odyssé langs norskekysten søkte le for kulingen og havnet på lille Føresvik i Boknasundet (bilde 1). Etter en lang dag som hadde tatt oss på tvers ned gjennom den flotte Bømloskjærgården (bilde 2), ut Bømlafjorden til Ryvarden fyr (bilde 3), og ned Haugasundet og Karmsundet. Målet var Kvitsøy, men ved utløpet av sundet fikk vi sjøen og vinden rett i fleisen. Dét ga oss mulighet til å bli kjent med et nytt interessant område, fullt av historie.

Dagen startet gjennom den fine Bømlaskjærgården

Bloksen nord for Haugesund

Ryvarden fyr

Føresvik

Nille på skjæret

Pernille "Nille" Waagen drev krambu på Brandasund ytterst i havgapet nordvest på Bømlo i 65 år.

Vi kom dit etter å ha tatt hovedløpet ut langs Sotra, det fine løpet mellom Bjelkarøy og Lerøyna ved sydenden av Sotra, og over til Austevoll. Vi gikk gjennom Austevoll, hvor tilsynelatende store deler av den imponerende trålerflåten lå til kai for sommeren, og hvor velstanden er lett synlig fra havet i form av digre eneboliger og private kaianlegg.

Etter Austevoll (ut mellom Stolmen og Selbjørn), skulle vi 'bare' over Selbjørnsfjorden for å komme i le i Bømloskjærgården. En overfart på ca en time. Det ble en skikkelig huskestue. Frisk vind fra sør, digre dønninger inn fra Nordsjøen, og småbølger fra gudvethvor gjorde at vi var meget fornøyd med å komme i le ved innløpet til Brandasund, og fortøye i gjestebrygga til Nilles sønn som driver bua videre. Torsdag er komledag på vestlandet. Menyvalget på kroa ga seg derfor selv. Mannskapet,  som aldri hadde spist komle (!), fikk i realiteten ikke noe menyvalg, men måtte etterpå motstrebende innrømme at det ikke var så verst.

Vakre eiendommer i leden

Ove beundrer velstanden og trålerflåten i Austevoll

Konsentrert skipper

Brandasund landhandel nord på Bømlo. Nille på skjæret holdt til litt lenger nede i sundet.

Fornøyd skipper med komle

Kveldsstemning i Brandasundet retning nordover